Les hele rapporten på Arbeidsforskningsinstituttet sine nettsider
- Forskningen på effektene av midlertidighet deler seg hovedsaklig i to leire; de som framhever integrering, det vil si den erfaringen og humankapitalen den enkelte bygger opp som følge av deltagelse i arbeidslivet, og de som vektlegger innelåsing i form av usikkerhet, stigma og segmentering av arbeidsmarkedet. Mange studier finner at om lag halvparten av de som har en midlertidig stilling får en fast stilling innen en gitt tidsperiode. Hvilken konklusjon man trekker ut av det er et spørsmål om perspektiv, og viser at spørsmålet først og fremst er ideologisk, sier forskningsleder ved AFI Ann Cecilie Bergene.
Rapporten tar innledningsvis for seg reguleringen av midlertidige stillinger og hvordan den har utviklet seg historisk, i Norge og internasjonalt. Denne historien dreier seg i stor grad om utviklingen av det såkalte standardarbeidsforholdet, det vil si en fast fulltidsstilling basert på kontrakt inngått direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstager om regelmessig arbeid på et fast sted og under arbeidsgivers ledelse. Standardarbeidsforholdet var ønsket og senere utbredt for mannlige arbeidstagere i etterkrigstiden, og dannet grunnlaget for rettighetssystemet i velferdsstaten.
- Regjeringens forlag til endringer i Arbeidsmiljøloven er en del av et større bilde som innebærer en utfordring i form av en tøying av begrepet standardarbeidsforholdet, sier Bergene, og viser til arbeidsinnleie og outsourcing av arbeid til eksterne tjenesteleverandører eller selvstendig næringsdrivende som andre eksempler.
Hoveddelen av rapporten er en gjennomgang av studier som er gjort av overganger mellom ulike arbeidsmarkedsstatuser på individnivå. Omtrent halvparten av de som på ett tidspunkt befinner seg i en midlertidig stilling får seg til slutt fast stilling. Likevel er konklusjonene svært forskjellige hva angår anbefalinger. Bergene tror en av grunnene til det er at nesten alle studiene bruker den samme metoden.
- Denne forskningen baserer seg nesten utelukkende på kvantitative registerdata over arbeidstagernes bevegelser i arbeidsmarkedet. Det er veldig lite forskning som stiller seg spørsmålet; hvilke grunner har arbeidsgivere til å ansette midlertidig? Har de en ambisjon om en langvarig ansettelse, men er selv i en usikker situasjon på inntektsiden? Vil de prøve ut kandidater for å skumme fløten av markedet? Eller bruker de midlertidig stilling gang etter gang for å sikre seg overtaket i ansettelsesforholdet eller enkelt kunne justere virksomheten opp og ned i takt med markedet? Det samme gjelder forskning på arbeidstagerens motivasjon for å akseptere midlertidighet. Å vite noe om dette ville stille oss i en bedre posisjon til å tolke tallene.
Rapporten byr også på et innblikk i hvordan midlertidighet fungerer i den sektoren i Norge med høyest innslag av denne typen stillinger; universitets- og høgskolesektoren. - Denne sektoren er full av høyt kompetente mennesker med alle muligheter til å oppnå fast stilling andre steder i arbeidslivet hvis de ønsker det. Likevel aksepterer forskere å gå i midlertidige stillinger i år etter år. Universitetene tilbyr åpenlyst kontrakter på tre år og elleve måneder for å unngå å ansette fast. Å studere motivasjonene for midlertidighet i denne sektoren ville gitt oss en unik mulighet til å forstå hvordan dette fungerer, og hvilke konsekvenser det har for de ansatte selv og for fagforeningene som representerer dem, sier Bergene.
Rapporten tar også for seg sammenhenger mellom midlertidighet, helse og inntekt, samt kjønnsspesifikke konsekvenser av midlertidighet. Midlertidighet ses også i sammenheng med kulturelle endringer i samfunnet forøvrig som kommer til uttrykk i arbeidslivet i hyppigere jobbytter, idealer om selvrealisering og mer selvstendig resultatansvar hos den enkelte.
