Finansiering av forskning
Regjeringen skriver i forskningsmeldingen at finansieringen av universiteter og høyskoler må gjennomgås for å sikre økt kvalitet i forskning og utdanning. Den vil vurdere om den helhetlige finansieringen av universiteter og høyskoler er hensiktsmessig for å stimulere til god kvalitet og til at institusjonene satser på fagområder der de har særlige fortrinn. ”Dette er svært positivt og i tråd med de krav vi har stilt over lang tid” sier forbundsleder John Leirvaag og ”NTL ser fram til å bidra i dette arbeidet”.
Finansieringssystemet for universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter må ses i sammenheng med de oppgavene disse institusjonene skal løse i samfunnet. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler skal bygge opp under faglig baserte strategier for undervisning og forskning. Institusjonene skal sikres gode utviklingsmuligheter på grunnlag av tilstrekkelige statlige basisbevilgninger. Resultatbasert finansiering av offentlig virksomhet er en vesentlig del av forsøkene på å styre offentlige virksomheter ved hjelp av markedssimuleringer i tråd med NPM.
Fra 2002 ble det innført et nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler i Norge. De statlige bevilgningene, som utgjør hoveddelen av institusjonenes inntekter, er nå delt i en basisdel, en utdanningsdel og en forskningsdel. Som en del av Kvalitetsreformen (se punkt 4) ble utdanningsdelen og deler av forskningsdelen gjort resultatbaserte. De resultatbaserte delene beregnes delvis på grunnlag av ”produksjon” av studiepoeng (avlagte, godkjente eksamener verdsatt etter et bestemt system), og delvis på grunnlag av oppnådde resultater innen forskningsvirksomheten.
Ordningen med at det resultatbaserte forskningstilskuddet skal ta utgangspunkt i en fastsatt pott for hele sektoren, må opphøre. Når mange institusjoner konkurrerer om en bestemt pott penger, vil ”den enes brød kunne bli den annens død”. Systemet r bygd opp slik at suksess på en konkurransearena også styrker sjansen for å vinne på den neste (EU- og NFR-midler øker sjansen til å få bevilgninger over statsbudsjettet), vil konkurransemodellen drive frem en uheldig polarisering. De største institusjonene får en økende andel av de totale midlene, mens mindre institusjoner og miljøer i etableringsfasen kan bli systematiske ”tapere”.
Universitetenes ansvar for grunnforskningen kan bare ivaretas dersom det finnes en utstrakt forskningsfrihet, sikret gjennom uavhengig finansiering og ved at den enkelte forsker selv får bestemme problemstillingen. Finansiering via konkurranse medfører i tillegg mye byråkrati for forskere og institusjoner. Søknads- og rapporteringsrutinene i forbindelse med konkurransebaserte tildelinger er svært arbeidskrevende og stjeler ressurser fra selve forskningen.
For universiteter og høyskoler er det viktig at en størst mulig andel av forskningsmidlene kommer som basisbevilgninger til institusjonene. Dette har særlig betydning for omfanget av og mangfoldet i grunnforskningen. Den enkelte forsker må sikres hoveddelen av både lønnsmidler og midler til utstyr og infrastruktur gjennom de faste bevilgningene.
NTL mener at finansieringen av sektoren skal skje som basistilskudd. Dette gjelder både for institusjonene som helhet og for undervisnings- og forskningsvirksomheten. De resultatbaserte inntektene bør bare fungere som en ekstra belønning for de som oppnår gode resultater innen for en faglig basert strategi, og må ikke ha et slikt omfang at de blir styrende for valget av strategi. Grunnforskning er en særdeles viktig aktivitet ved universiteter og høgskoler. Derfor krever NTL at basisbevilgningen må derfor opp på et nivå hvor denne utgjør minimum 80 % av inntektene til universiteter og høgskoler for budsjettåret 2014. Midler til fri forskning initiert av forskerne selv er en svært viktig motvekt mot all programforskningen. Det er langt igjen til at norsk forskning finansielt er på et optimalt nivå. Prinsipielt ønsker NTL å avskaffe den resultatbaserte finansieringen.
Midlertidig tilsetting
Regjeringen sier i forskningsmeldingen at de vil etablere en plan for reduksjon av midlertidighet og ved behov pålegge institusjonene å utarbeide handlingsplaner for reduksjon av midlertidighet. ”Her er Regjeringen helt på linje med NTL og har vår fulle støtte i det viktige arbeidet de nå må gjennomføre” sier forbundsleder John Leirvaag. ”Dette er noe vi lenge har kjempet for” legger han til.
Universitetene er storforbrukere av midlertidige tilsettinger, utover lovhjemlede stipendiat og Post.doc-stillinger. Dette gjelder både administrative, tekniske og vitenskapelige stillinger. Det er alt for mange som blir gående i årevis på kortvarige kontrakter, ofte knyttet til eksternt finansierte prosjekt. Arbeidsgiveransvaret blir derfor utydelig. NTL mener at det ikke er ønskelige at statlige virksomheter benytter midlertidig tilsetting oftere enn andre virksomheter. For den enkelte tilsatte er midlertidig tilsetting en svært uheldig situasjon.
Åpenhet og kunnskapsflyt i forskningen
Regjeringen vil kreve at vitenskapelige artikler som er helt eller delvis offentlig finansiert enten skal publiseres åpent eller egenarkiveres etter avtale med utgiver. ”Dette er et krav som NTL støtter fullt og helt” sier forbundsleder John Leirvaag.
Forskning er en viktig del av kunnskapssamfunnet. Norge investerer årlig milliarder av offentlige kroner i forskning. Det er helt avgjørende at resultatene av forskningen formidles til og er tilgjengelige for alle som kan ha nytte av den. Prinsipielt mener NTL derfor at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpent tilgjengelig.
Tariffesting av forskningsandel
NTL krever at forskningsretten skal omfatte alle som er ansatt i vitenskapelige stillinger. Ved universitetene har praksis lenge blitt oppfattet slik at forskning og undervisning over tid skal utgjøre like store deler, mens forskningsdelen ved høyskolene har vært satt til om lag 20 % av et årsverk. NTL mener at den individuelle forskningsretten igjen må tariffestes gjennom avtaler mellom tjenestemannsorganisasjonene og staten. Innholdet i den individuelle forskningsretten må tilpasses ulike institusjoners og miljøers egenart, men også dette må løses i forhandlinger, ikke individuelt.
