Hvor mye vil høyre kutte?

tetzschner.jpg

- Tåkeleggende, skrev Klassekampens Haakon Flemmen om Michael Tetzschners opptreden under paneldebatten på NTLs kulturkonferanse. Høyre-toppen ville ikke være med på å blande finansiering inn i kulturdebatten.

Følgende kommentar stod på trykk i Klassekampen mandag 26. august 2013, signert Kulturredaktør Haakon Flemmen:

 

 

Tåkeleggerne

- Hvorfor vil ikke Høyre snakke om kulturbudsjettet? 

«Dere snakker bare om penger. Som om kultur er noe man kan kjøpe seg.» Av alle var det Høyres Michael Tetzschner som rettet denne anklagen mot de rødgrønne partiene forrige uke.

Det skjedde under den store kulturkonferansen til Norsk Tjenestemannslag (NTL) på Dansens Hus i Oslo.

De offentlig ansatte kulturarbeiderne i salen lurte på om bevilgningene til kultur vil sikre arbeidsplassene deres også etter valget. De fikk nærmest beskjed om å skamme seg. For hvem er så smålige at de snakker om penger? Kultur handler da om ånd, må vite.

På forhånd har kulturminister Hadia Tajik (Ap) og de rødgrønne lovet å heve bevilgningene til kulturlivet til én prosent av statsbudsjettet. Det betyr i så fall 600 millioner kroner mer til kultur med en ny rødgrønn regjering. Budsjettet vil passere ti milliarder kroner. Så hva kan vi egentlig vente oss av en borgerlig regjering?

Det er ikke et overvettes urimelig spørsmål fra dem som er ansatt ved landets kulturinstitusjoner. Men Høyres respons sist torsdag var å legge en tykk tåke over hele debatten. Gjentatte spørsmål om hvor mange penger Høyre vil satse på kultur, ble besvart med å fnyse av hele problemstillingen. Det er «kjøpmannstankegang» å snakke så mye om penger, gjentok den tidligere BI-direktøren Tetzschner.

Kraftsalven var både kuriøs og forfjamsede underholdende, men det var absolutt ingen som ble klokere av den.

Valget om to uker kan bli tidenes viktigste kulturpolitiske veivalg. Et valg vi som er opptatt av kultur må ta delvis i blinde. Ett alternativ er temmelig klart, mens det andre er urovekkende ullent. «Kulturfolk har ikke noe grunnlag for å ligge våkne om natten», beroliger Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen overfor Aftenposten. Men ingen bør la seg dysse i søvn før en avklaring kommer fra mannen som er spådd å bli vår neste kulturminister. Det er umulig å tolke uklarheten på annen måte enn at partiet faktisk vil gjøre nedskjæringer.

Det er spesielt problematisk at Høyre er så utydelig på dette punktet når partiets viktigste forhandlingspartner så klinkende klart går inn for kutt i kulturen. Fremskrittspartiet vil skjære halvannen milliard kroner fra budsjettene.

Så konkret går det an å være.

Nå kunne en kanskje tro at Høyres tåkelegging er taktikk fram mot kommende regjeringsforhandlinger. For det er vel ikke lurt å binde seg til for mange ultimata?

Dette ga Frps kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen en oppsiktsvekkende kommentar til under NTLs konferanse: Fremskrittspartiet varsler allerede nå at partiet er villig til å gi seg i forhandlinger om kulturpolitikken.

Hvis det i det hele tatt blir en dragkamp om den, vel å merke. For vi kan jo lure på hvorfor Høyre ikke benytter anledningen til å love velgerne et solid kulturbudsjett. Kan det være fordi Høyre og Fremskrittspartiet slett ikke er så uenige om kulturkuttene? Kan det være at Høyre vet inderlig godt at det trengs rom for kutt på statsbudsjettet når milliarder skal frigjøres til skattelette?

Det er dette tåkeleggingen skal kamuflere.

Høyresida har forsøkt å gjøre kulturvalgkampen til et spørsmål om kulturlivets frihet. «Vår oppgave er å sette kulturen fri», er Michael Tetzschners parole. Staten legger for mange føringer, og det oppstår bindinger og sympatier mellom kulturen og statsmakten. Nå har det riktignok skortet på konkrete eksempler på dette problemet. Men kritikken fra høyresida har i alle fall fått fram en ideologisk slagside.

I klassisk liberalistisk stil skal alt som kommer fra staten gjøres til noe suspekt. Selv penger til kunstnere og kulturarbeidere blir noe ubehagelig og tvilsomt. (Med mindre de kommer fra private og ideologisk uskyldige kilder, da. Oljeindustrien, for eksempel.) Ideologisk har dette beredt grunnen for den nye borgerlige kulturpolitikken.

Problemet for oss som velgere, er at vi ikke får vite hva den konkret går ut på før etter valget. Men vi mer enn aner oss hva som ligger bak tåkesløret.