Ewing, som gjestet Norge i anledning lanseringen av AFIs treårige arbeidsinnleieprosjekt, har studert vikarbyrådirektivet og måten det er implementert i ulike land. Direktivet er i utgangspunkt et tveegget sverd. På den ene siden forplikter det medlemslandene til å ikke legge begrensninger på bemanningsbransjen i form av forbud eller spesielle reguleringer, og på den andre siden skal det sikre de innleide arbeidstagerne anstendige arbeidsvilkår.
Storbritannia har tatt i bruk to unntaksbestemmelser Norge ikke har, nemlig muligheten for lokale parter til å avtale begrensninger i likebehandlingsregelen, og den generelle regelen om at en eventuell garantilønn fra vikarbyrået for periodene mellom oppdrag opphever likebehandlingsregelen for den aktuelle arbeidstageren.
- Disse unntakene reduserer sterkt betydningen av likebehandlingsregelen, og det vi sitter igjen med av praktisk relevans i direktivet er artikkel 4 som skal beskytte bemanningsbransjen, sa Ewing.
Ewing viste til eksempler på hvordan arbeidsgivere kommer unna reell likebehandling, blant annet ved å ansette unge arbeidstagere på dårlige vilkår, for så å bruke disse som sammenligningsgrunnlag for de innleide.
LO-advokat Karen Sophie Steen hadde samme erfaring fra Norge. - Arbeidsgivere oppretter nye stillingskategorier med null eller noen få ansatte kun for å bruke dem til å sammenligne de innleide med. Dermed omgår de likebehandlingsregelen, stikk i strid med intensjonen i direktivet, sa Steen.
Ewing mente vikarbyrådirektivet var et eksempel på at regelverk aldri kan lages vanntette. - Arbeidsgivere er dyktige til å finne gunstige smutthull i regelverk. De har alt å tjene på det, de vil aldri slutte å lete, og de vil alltid finne det de leter etter. Fagforeningene kan ikke sette sin lit til statlig regulering. De må organisere seg og stå samlet mot angrep på lønns- og arbeidsvilkår.
Ewing advarte mot å la seg berolige av regelverk, og viste til hvor kreative arbeidsgivere kan være når det gjelder å gjøre regelverk irrelevante. Et eksempel på slike kreative strategier er forsøkene på å definere bort tiden "innimellom" fra den kompenserbare arbeidstiden. Enkelte kommunale hjemmehjelparbeidere i Storbritannia får kun betalt for tiden det tar å gjøre arbeidet hjemme hos brukeren. Reisetiden mellom bostedene de skal innom får de ikke betalt for.
- Arbeidsgiveren har klart å definere arbeidsdagen som en rekke individuelle oppdrag med en start og en stopp. Hvordan arbeidstageren kommer seg til det neste arbeidsoppdraget er dermed ens eget problem, og arbeidsdagen blir plutselig mye lenger uten noen konpensasjon, forklarte Ewing.
