Brann og redning på Bodø lufthavn

Totalberedskap: Er vi klare for en krise?

Ny rapport viser svakheter i vår nasjonale og lokale totalberedskap. – Vi mener at beredskap og trygghet i samfunnet må være et offentlig ansvar. Regjeringen har kuttet årlig i alle etater, og har sentralisert og privatisert statlige arbeidsplasser. Oppsplitting og oppgaver som settes ut til det private skaper mer komplekse styringskjeder og økt sårbarhet i en krisesituasjon. For å bedre beredskapen fremover trenger vi en styrking av alle de offentlige etatene som sammen gjør at vi har en god totalberedskap, sier Kjersti Barsok, og ikke en gradvis svekking av velferdsstaten, slik som vi opplever med denne regjeringen.

Publisert: 03.03.2020, sist endret 03.03.2020


Nytt notat: Totalberedskap i Norge - Er vi klare for en krise?

Samfunnet rundt oss er i forandring, og vi møter nye sikkerhetsmessige utfordringer. I dette notatet ser Agenda på om Norge er forberedt på å møte mulige kriser. Rapporten kommer med følgende oppsummerende konklusjoner:

1. For det første er den nære beredskapen ikke høyt nok prioritert. Ressursene satt av til beredskap i kommunene stemmer ikke overens med forpliktelsene som ligger på kommunene. Politiet er etter politireformen mindre tilstede lokalt. Det setter ytterligere press på det kommunale brannvesenet i skarpe situasjoner. Brannvesenet tar også i større grad enn tidligere helseoppdrag. Sivilforsvaret, en viktig del av den nære beredskapen, har blitt systematisk underprioritert over mange år og er i dag i en situasjon hvor det blant annet øves mindre enn det som er definert som «kritisk behov» og hvor man har operative kjøretøy i dårlig forfatning.

2. For det andre svekker dårlig samarbeid mellom offentlige etater vår beredskapsevne. Dårlig evne til å samhandle var en sentral del av 22. juli-kommisjonens kritikk. Samvirkeproblemene fra 22. juli er ikke løst. Justis- og beredskapsdepartementets evne til å koordinere har alvorlige svakheter. Planer for hvordan man håndterer kriser er ikke koordinert, og det øves for lite sammen – både sentralt og lokalt. Også beredskapsforskningen er tydelig sektorisert.

3. For det tredje skaper mål- og resultatstyring nye utfordringer for beredskapen. Helheten i beredskapen blir undergravet av at styringen består av mange, detaljerte mål som ikke lar seg prioritere. Detaljstyring er en utfordring for beredskaps-Norge i bredt, ikke bare for Politiet. Omfattende kontrollsystemer tar tid fra det operative arbeidet, og gjør med begrensede ressurser at det som måles er det som prioriteres – ikke nødvendigvis det som er beredskapsfaglig viktigst.

4. For det fjerde skaper privatisering nye utfordringer for beredskapen. Oppsplitting og oppgaver som settes ut til det private skaper mer komplekse styringskjeder og økt sårbarhet i en krisesituasjon. De horisontale koordineringsutfordringene blir større. Anbudsprosesser gjør dessuten at samarbeidsrelasjoner splittes opp og at beredskapen i overgang mellom ulike tilbydere blir dårligere. Dette har blitt godt illustrert av luftambulansekrisen i Nord-Norge. Det er også særlige utfordringer knyttet til kommersiell støtte til militære i en krigssituasjon, blant annet knyttet til om disse er å regne som sivile og dermed under beskyttelse av folkeretten. Det er forsket lite på hvorvidt disse (og andre) ulemper ved privatisering av beredskap oppveies av fordelene – som typisk argumenteres for å være kostnadsbesparelser.

Les notatet fra forprosjektet på Agenda sine nettsider: https://tankesmienagenda.no/post/nytt-notat-totalberedskap-i-norge-er-vi-klare-for-en-krise/details

Prosjektet «Trygghet og sikkerhet 2021», som dette notatet inngår i, er et samarbeid mellom Tankesmien Agenda, Fagforbundet, Fellesforbundet, Industri Energi, Norsk Tjenestemannslag, Norges offisers- og spesialistforbund, LO og LO Stat.