eForvaltningskonferansen er et samarbeid mellom NTL, Fagforbundet, El ogIT og Universitetet i Oslo. Årets konferanse setter fokus på regjeringens digitaliseringsprogram, brukervennlig selvbetjening og personvern.
Leirvaag argumenterte for at eForvaltningen er et speilbilde av forvaltingspolitikken slik den har vært ført av alle regjeringer siden 1980-tallet. Digitaliseringen som foregår er bare en av mange mulige digitaliseringer, og fagbevegelsen må være til stede og kjempe for en bedre forvaltningspolitikk også på denne arenaen.
Leirvaag oppfordret til å bruke eForvaltningen som en kamparena for faste ansettelser, medbestemmelse, universell utforming og trygge arbeidsplasser der folk bor.
Kamparena for faste ansettelser
Mange offentlige virksomheter ser behovet for å bygge opp kompetanse internt på IT-systemene. Ikke bare i utviklingsfasen, men i vedlikeholdsøyemed, og ikke minst for den jevnlige brukerstøtten er det å ha fagpersoner direkte og fast ansatte i virksomheten av uvurderlig betydning.
- Vi i fagbevegelsen kjemper for at fast ansettelse skal være hovedregelen, av hensyn til hvordan vi mener at arbeidslivet skal organiseres. eForvaltningen gir oss en mulighet til å illustrere at faste ansettelser er en stor fordel, ikke bare for de ansatte selv, men også for virksomhetene og for kvaliteten på tjenestene de leverer, sa Leirvaag
At utviklingen av eForvaltningssystemer skjer av forvaltningens egne ansatte har en selvstendig betydning. Den fagkunnskapen som skal til for å sikre at et IKT-system ivaretar det regelverket som ligger til grunn er ikke nødvendigvis noe en ekstern konsulent kan tilegne seg innenfor rammene av et tidsbegrenset prosjekt.
Det er nødvendig for kvaliteten på offentlige tjenester at de statsansattes kompetanse styrer det faglige innholdet i IKT-systemene. Det faglige systemet er grunnleggende, digitalisering er kun et hjelpemiddel. Samarbeid mellom faglig og teknisk kompetanse er en utfordring i enhver organisasjon og i ethvert utviklingsprosjekt. Første skritt må være å sørge for at begge sider er forankret i organisasjonen som skal forvalte systemet.
Kamparena for medbestemmelse
Nye IKT-systemer, enten det er snakk om interne arbeidssystemer eller utadrettede nettløsninger, har nesten alltid så store konsekvenser for måten vi jobber på at vi må anse det som organisatoriske endringer.
- Å hevde vår medbestemmelsesrett, og å definere hvilke områder den omfatter, er en evigvarende prosess, og e-forvaltningen er nok et område der vi i fagbevegelsen skal føre denne kampen, sa Leirvaag.
eForvaltningen er en spydspiss i forvaltningspolitikken, et felt der forvaltningspolitikken gjennomføres i raskt tempo, og et felt der behovet for politiske føringer er ekstra stort.
I denne situasjonen oppstår det et felt som omfatter både politiske og administrative beslutninger, der det er ekstra viktig for oss å være tydelige i våre krav om en reell medbestemmelse. eForvaltningen er en kamparena der medbestemmelsesretten skal stadfestes og brukes på en god måte, slik at styrkene og fordelene med den kommer fram.
Kamparena for trygge arbeidssteder der folk bor
I noen tilfeller vil de organisatoriske endringene i kjølvannet av digitaliseringsprosessen være så store at det har altoverskyggende konsekvenser for den enkelte. Avdelinger slås sammen eller splittes opp og flyttes geografisk til nye steder. Noen må flytte, noen må slutte. Og her skal vi være til stede og oppmerksomme som fagbevegelse.
Som alle andre bransjer blir forvaltningen i praksis mer mobil av IKT-utviklingen. Avdelinger ved ulike kontorer kan samarbeide tett på tvers av avstander. Hvor offentlige arbeidsplasser skal lokaliseres er et politisk valg med både regionalpolitiske og forvaltningspolitiske hensyn. Alt trenger ikke ligge i Oslo-gryta.
- Men jeg vil framheve betydningen av en forutsigbarhet. Offentlige arbeidsplasser er en viktig del av jobbtilbudet mange steder i Norge, og for de som allerede jobber i forvaltningen er forutsigbarhet og langsiktighet viktig. Offentlige arbeidsplasser er ikke noe som skal flyttes rundt på ettersom hvor det til enhver tid virker mest rasjonelt å plassere dem. Den logiske konsekvensen av et slikt syn på offentlige arbeidsplasser vil være at arbeidet til slutt blir outsourcet til utlandet.
Kan det virkelig være en konsekvens av digitalisering at ansatte må flyttes til nytt tjenestested? Er det ikke et paradoks at den samme utviklingen som skal føre til tettere samhandling mellom innbygger og forvaltning på tvers av avstander, og økt tilgjengelighet til offentlige tjenester uansett hvor du befinner deg, også skal føre til ufrivillig flytting?
Svaret er at ja, dette er et paradoks, og svaret ligger i den bakenforliggende politikken, ikke i digitaliseringen.
