Å basere seg på en modell der militær utdanning er inngangsbilletten til for mange stillinger, har skapt et kunstig smalt rekrutteringsgrunnlag og en uakseptabelt lang vei til nødvendig kompetanse. Spørsmålet er ikke om vi tør å utfordre denne strukturen – men om vi har råd til å la være?
En krise som kunne vært forutsett
Et vanskelig arbeidsmarked, utfordrende lønnsbetingelser og høy frivillig turnover har ført til mangel på Forsvarets viktigste ressurs: personell. Dette handler ikke bare om antall uniformerte, men om dybden og bredden av kompetansen som følger med. Forsvarssjefen har pekt på pensjonssaken og lave utdanningstall som årsaker, men den grunnleggende utfordringen ligger i at Forsvaret i stor grad insisterer på å utdanne sine folk selv.
Unik, men misbrukt kompetanse
Denne modellen gir Forsvaret en unik og nødvendig spisskompetanse – ingen sivile skoler lærer deg å fly våre nye kampfly, manøvrere en ubåt eller lede en brigade i strid. Denne militære spisskompetansen er kritisk, og må verdsettes deretter. Men hvorfor bruker man denne dyrebare, og kostbare, kompetansen til rutineoppgaver som økonomistyring, IT-drift eller eiendomsforvaltning? Dette er en misbruk av militære ressurser.
Uniform som hinder for fag
Militært personell tar lang tid å utdanne, de har høye krav til trening og rotasjon, og er dermed dyre i drift. Likevel ser vi at uniform og militær bakgrunn fortsatt veier tyngre enn reell fagkompetanse i svært mange stillinger. Dette gjelder selv der oppgavene utelukkende handler om kompleks teknologi, dataforvaltning eller økonomi.
Resultatet er at Forsvaret skaper et smalt rekrutteringsgrunnlag og bruker år på å utvikle intern kompetanse, mens den faglige tyngden finnes rett utenfor porten. Denne uheldige klokkertroen – tanken om at én militær utdanning kan dekke alle fagområder – er forsøkt endret av personellforvaltningsinstrukser fra departementet. Likevel fortsetter Forsvaret denne praksisen, fremfor å hente inn den faglige tyngden som er nødvendig for en moderne forsvarsorganisasjon. Denne rigiditeten hemmer innovasjon og skaper unødvendig flaskehalser.
Sivile som løsning – ikke trussel
Sivilt ansatte bringer med seg umiddelbar spisskompetanse og kontinuitet uten at Forsvaret må ta kostnaden ved egenutdanning og hyppig rotasjon. I roller som krever teknisk innsikt, avansert økonomistyring, spesialisert IT og kompleks logistikk, kan sivile fagspesialister levere både bedre og mer effektivt enn militært personell på rotasjon. De gir organisasjonen en kritisk stabilitet.
Mange sivile har allerede relevant militær bakgrunn og kan påkles uniform ved behov, mens andre kan gis nødvendig soldatutdanning gjennom korte innføringskurs.
For å løse krisen må Forsvaret umiddelbart:
- Kartlegge alle roller og objektivt definere hvilke stillinger som faktisk krever militær ledelse/stridskompetanse.
- Satse tungt på rekruttering av sivile og bygge robuste, tverrfaglige fagmiljøer med sivile ledere.
- Opprette flere kurs med militær grunnutdanning
- Endre kulturen: Gamle profesjonskamper må legges døde, og sivile må respekteres for sin fagkompetanse – ikke tolereres som et nødvendig onde.
Vi står ved et veiskille: Skal vi endelig prioritere fag over uniformering i fredstid, eller skal vi fortsette å leke militær stollek og risikere at Forsvaret svekkes i en tid der det trenger fagkompetanse mer enn noensinne? Dette er et spørsmål om nasjonal beredskap.