Uka som er anklaget for å være Fiffens største runkering (pardonnez mon français) er over. Bak oss ligger hvite trehus, blått hav og salt sørlandsluft. Stemmene til journalister, politikere, toppledere og organisasjoner som overdøver måkeskrikene. Arendalsuka har en egen form for sørlandsidyll. Runkering eller ikke. Noe av kritikken er velbegrunnet. Det er definitivt mye ryggklapping, alkohol-bonding og debatter som handler mer om å bli sett enn å komme frem til noe. Allikevel har Arendalsuka vært en inspirerende start på årets siste arbeidssemester.
Ekkokammer. En annen kritikk av Arendalsuka er at den består av ekkokamre. Venstresiden drar på venstresidens arrangementer, gjerne med «varme» tema som helse, omsorg og velferdsordninger. Høyresiden drar på høyresidens arrangementer med et mer næringslivsorientert, borgerlig-liberalistisk fokus.
Fløyene møtes i liten grad på kveldenes festligheter og samles sjeldent for å høre på de samme debattene. Jeg er enig i at det er en svakhet for et arrangement som skal utgjøre «demokratiets dansegulv». Hele poenget med å dra på ball forsvinner om du bare skal danse med de nærmeste slektningene dine.
Nav på alles lepper, en fordel. Det har skjedd mye den siste tida som gjør at Nav er en het potet – på tvers av partilinjene og tradisjonelle interessefelt. Dette har gitt oss en uke hvor vi har deltatt på arrangementer med brede innfallsvinkler til både organiseringen av Nav og Navs kjerneoppdrag.
Arendalsuka har gitt et godt bilde av utfordringer og forventninger til Nav fremover. Og ikke minst av hva Nav selv kommuniserer ut til ulike interessenter.
De tilbakevendende temaene. Lærer fattig kvinne å spinne? Vil økonomisk struping av velferdsordningene våre tvinge flere over i lønnet arbeid? Eller vil det bare gjøre folk fattigere, og skape flere ofre for den useriøse delen av arbeidslivet?
Sikkerhetsnettet vårt er under angrep. Historier om astronomiske utbetalinger av stønader kan få selv den mest entusiastiske skattebetaler til å bli betenkt. I denne debatten drukner imidlertid et viktig poeng; velferdsstaten og velferdsytelsene gjør Norge til et bedre land å bo i, for alle.
Det er svært få av oss som har noen garanti for at vi aldri vil havne i en økonomisk sårbar situasjon og trenge hjelp fra det offentlige. Sikkerhetsnettet skal gi oss tryggheten ved at vi fortsatt kan leve verdige liv. Det forebygger generell fattigdom og de enorme problemene som følger i kjølvannet av det, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet.
Pisk-eller-gulrot-problematikken var temaet for NTL-Navs egen debatt, der spørsmålet var om man oppnår den beste velferdsstaten med hard arbeidslinje og sanksjoner eller positiv forsterkning. Simen Markussen, Direktør for Frischsenteret, innledet med at det er mulig å oppnå mer generøse ytelser og samtidig bruke mindre penger på trygd. Siri Yde Aksnes, fra Oslo Met poengterte at fokuset må rettes mot hvordan man kan løfte de som kan jobbe inn i arbeidslivet og tiltak for dette, fremfor å bruke stønadene som et lettvint og ineffektivt verktøy for å «piske» folk i arbeid. Politikerne leverte høy temperatur, men i liten grad gode løsninger. Vil du se? Klikk her
Sykepengedebatten. Næringslivet er mildt sagt misfornøyd med Navs saksbehandling av sykepenger. At ansvaret for å utbetale sykepenger nå er overført til arbeidsgivere innenfor Fellesforbundets tariffområde, var det få som ropte hurra for i NHO-teltet.
Nav selv forteller om utfordringene med å balansere et trangt budsjett med nødvendig digitalisering. Det ble også signalisert at den nye sykelønnsordningen vil føre til merarbeid i form av veiledning av bedrifter.
Fellesforbundets medlemmer fortalte i sin tur historier om å stå uten inntekt i måneder på grunn av lang saksbehandling hos Nav. De roper hurra for tryggheten den nye ordningen har gitt.
Arbeidsinkludering. Over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor utdanning eller arbeidslivet i Norge. Dette utgjør 20,5 prosent av alle i yrkesaktiv alder (20 til 66 år). En stor andel av disse er ufrivillig ledige. Det vil si at de ønsker å jobbe, enten fullt eller litt, men de slipper ikke til. Samtidig skriker deler av næringslivet og offentlig sektor etter arbeidskraft. Hva skal til for å tette gapet og for at de som kan jobbe får muligheten til det?
Næringslivet spiller åpenbart en viktig rolle. Stilles det for høye krav når stillinger lyses ut? Ja. Kan kompetansen man ser etter bygges opp på arbeidsplassen? Ofte. Kan man omrokere stillinger i helsevesenet, slik at fagarbeiderne kan gjøre mer fag og flere ufaglærte kan gjøre de andre oppgavene? Ja. Har vi egentlig et næringsliv som passer for ansatte som ikke kan yte 120%. Nei. Kan vi få det? NHO sier at deres medlemmer står klare til å bidra. Samtidig vil eller kan de ikke ta særlig mye risiko. De lar selvfølgelig heller ikke anledningen gå fra seg til å be om litt slakkere reguleringer. Litt mer frihet til arbeidsgiver og det omvendte for arbeidstaker hadde hjulpet masse.
Dugnadsånden til næringslivet blir ikke spesielt rørende når inkluderingen betinger null i risiko. Vi har allerede avbøtende tiltak som prøvetid og lønnstilskudd. Lavere stillingsvern eller fjerning av aldersgrenser bør ikke inngå i tiltakspakka. Samtidig er det reelt at noen reguleringer og ikke minst enkelte behovsprøvde ytelser utgjør barrierer for arbeidsdeltakelse. Kan politikerne bidra her? Ja.
Det skal sies at enkelte bedrifter tar ansvar, selv med litt risiko, og har fått til fantastiske ting. Ofte i samarbeid med Nav. Dette så vi eksempler på under kåringen av Norges beste løsninger for å få flere folk i arbeid, du kan lese mer om dette her.
Offentlig sektor er vel gode på dette? Dessverre ikke. Til tross for lovpålagt positiv særbehandling og hundretalls festtaler, har vi ikke så mye å skryte av når det kommer til inkludering av grupper som funksjonsnedsatte, eller kandidater med hull i CV-en. Det vi derimot utmerker oss på er ufrivillig deltid. Det kom nok av eksempler på renholdsarbeidere og pleieassistenter med 12% - kontrakter denne uka. Disse er i jobb, men er det denne typen arbeidsforhold vi ønsker at våre innbyggere skal gå ut i?
Nav befinner seg i kjernen av alle disse spørsmålene, med en rekke tiltak som fungerer, men for få ressurser til de omfattende oppgavene som skal løses. Haltende samarbeid mellom stat og kommune og budsjett-drakamper skaper også utfordringer. Kan bemanningsbyråene avlaste oss? Eller får brukerne bedre og mer helhetlig oppfølging av for eksempel en NAV-ansatt jobbspesialist? Jeg tror det siste.
Det som er sikkert, er at arbeidet med å inkludere flere i arbeidslivet ikke blir mindre viktig fremover. Men skal vi tro politikerne, blir dette et arbeid som må skje uten at det tildeles mer penger.
– De har nemlig Forsvaret tatt.
Arendalsuka ga oss kanskje ikke alle løsningene, men har gitt noen gode perspektiver og ikke minst tydeliggjort forventningene fra samfunnet til Nav.
Det som forener høyre- og venstresiden er målet om å få flere i arbeid og færre som er avhengige av velferdsytelser for å få livet til å gå rundt. Vi ønsker alle et effektivt Nav, som utbetaler ytelser til de som skal ha det, når de skal ha det.
Nå som ekkoet av måkeskrik og ryggklapping sakte legger seg, gjenstår den virkelige jobben for oss: Å omsette festtalene til faktisk velferd.
Arbeidshøsten kan herved begynne.