Gerd Kristiansens tale til NTLs landsmøte
Kjære landsmøtedelegater,
Kjære internasjonale og nasjonale gjester,
Kjære John,
Tusen takk for at jeg får komme hit og hilse dere på landsmøtets aller første dag!
Jeg ser det som en stor ære, og jeg ser det som et viktig oppdrag for en LO-leder.
Det kan nemlig ikke herske tvil om at Norsk Tjenestemanns-lag helt siden oppstarten har representert en spydspiss i et arbeid hele LO-familien har ment har vært viktig, men som vi som fellesskap har strevd med å vise fram:
– At Landsorganisasjonen i Norge ikke bare består av mannlige industriarbeidere med møkk under neglene, eller av kvinner i trøste- og bæreyrkene, som meg selv.
– At LO favner alle sektorer i samfunnet – det som ener oss er vår rolle som lønnsmottakere.
– At LO bør være det naturlige valget for alle dem som har nytt godt av den utdanningsrevolusjonen vi kjempet fram.
Fra LO-kongressen i 1947, bare måneder før NTL ble stiftet, lød budskapet: «Alle skal ikke bare ha rett, men også høve til å få den utdanning deres evner og anlegg gir dem krav på, slik at samfunnet får full nytte av alle krefter i folket.»
Lik rett til utdanning har altså vært en hjørnestein for LO i hele etterkrigstida.
Det har det vært, fordi vi har visst at det ville berike det norske samfunnet, så vel som det enkelte menneske.
Fordi arbeiderbevegelsen best så meningsløsheten i at talent og interesse for et fagområde ikke skulle avgjøre hvem som fikk hevde seg, men at foreldrenes økonomi skulle bestemme.
Eller som det ble oppsummert på LO-kongressen i 1961: «Fra gammelt av har arbeidsfolk drømt om at barna deres skulle fa¿ lære mer enn de selv, at skolegang og utdannelse ikke lenger skulle gi grunnlag for klasseskiller. Nå har studenttallet økt med eksplosiv fart og stipendordningen har gjort dette mulig.»
Den naturlige konsekvensen av dette var selvfølgelig at LO tok mål av seg til å organisere utdanningsgruppene.
Den 1. november 1947 ble altså NTL stiftet.
Det var et viktig tilskudd til LO-familien.
Gjennom NTL organiserer LO et 50.000 langtidsutdannede og studenter i det norske samfunnet.
NTL organiserer over 10.000 medlemmer på universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene, hvorav 1.000 forskere.
Norsk LO er det eneste LO-et i Norden som organiserer arbeidstakere med høyere utdanning – mye takket være NTL.
NTL organiserer fra topp til bunn – alt fra sekretærer og dem uten utdanning til professorene med doktorgrad.
Og selv om det altså betyr at dere fylte 67 år nå sist lørdag, er det ingen ting som tyder på at dere er klare for pensjonering!
NTL er en del av et svært fargerikt LO-fellesskap, der folk helt uten utdanning, eller med kort tid på skolebenken, slåss for sine faglige rettigheter side ved side med langtidsutdannede søstre og brødre.
Der vi er enige om det overordnede synet på hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg: rettferdig fordeling, en verdiskapning basert på frie og kompetente arbeidstakere, et tariffsystem der sentrale, kollektive avtaler spiller en viktigere rolle enn trynefaktoren ute på arbeidsplassene.
Denne enigheten gir oss massiv styrke!
Nylig fikk LO gjennomført en undersøkelse som viser at LO har 200.000 yrkesaktive langtidsutdannede som medlemmer.
Det betyr altså at hver tredje yrkesaktive LO-medlem har lang utdanning. Og antallet studentmedlemmer øker, mens det står stille eller faller for de andre hovedsammenslutningene.
Bildet av LO-medlemmet som vi innbiller oss at fins der ute, stemmer altså dårlig med virkeligheten.
Og det er et godt utgangspunkt for videre arbeid.
Kjære venner,
Sist gang dere var samlet til landsmøte så Norge og verden ganske annerledes ut enn i dag.
Det var ennå to år til norsk arbeiderbevegelse ble rammet av den grusomste tragedien i nyere tid – angrepet på våre flotte ungdommer på Utøya, og angrepet på statsforvaltningen i det norske demokratiet.
Bomben som gikk av i hjertet av det norske styringssystemet rammet hardt: Departementsansatte som ennå ikke hadde forlatt kontorene sine denne sommerfredagen i juli fikk føle hatet på kroppen. De som var på ferie eller hadde tatt tidlig helg fikk sine arbeidsplasser rasert. De så kollegaer skadet.
Og de fikk kjenne ubehaget og redselen for å gå på jobb igjen.
Skuddene på Utøya tok fra oss noen av de beste fra den framvoksende generasjonen. De som skulle skape ideene, håpet, politikken for en bedre morgendag.
Det er sant at det var én mann som plantet bomben, og at det var samme enslige mann som løsnet skuddene på Utøya.
Men i de to årene som har gått siden, har vi fått demonstrert til fulle at denne ene mannen ikke var alene om hatet mot et parti og en bevegelse som har hatt hovedansvar for byggingen av det nye Norge i nær 80 år.
Nettet flommer over av hatet mot Arbeiderpartiet, mot staten, mot fagbevegelsen, mot kvinnebevegelsen og kvinner generelt – et hat det nesten ikke er lov å snakke om.
Slik kan vi ikke ha det, dere. Vi må snakke om politikken, vi må snakke om hatet.
Vi må vise AUF-ungdommene – og de andre organisasjonene – at vi støtter deres demokratiske og samfunnsbyggende arbeid. LO har gått i front i å hjelpe AUF i gjenoppbyggingen av Utøya – de skal alltid vite at de har oss ved sin side.
Men også mye annet er endret siden 2010. I 2010 hadde vi hatt en rødgrønn regjering i fem år som arbeidet godt for våre saker.
Vi fikk det ikke alltid som vi ville – men vi ble lyttet til, og vi delte grunnleggende interesser og synspunkter.
Nå er dette snudd helt på hodet.
Vi har fått en statsminister som før valget hevdet at båndene mellom LO og den rødgrønne regjeringen var for tette, og at hun ville likebehandle de andre organisasjonene med oss.
Fair enough – jeg er uenig, for båndene mellom oss og Arbeiderpartiet handler om at vi begge er deler av en elles bevegelse – arbeiderbevegelsen. Men hun ser det annerledes.
Men så opplever vi altså at landet får en arbeidsminister i Robert Eriksson som legger sin flid i å ikke konsultere noen av partene før han legger nye forslag på bordet!
Ikke LO, ikke UNIO, ikke YS, ikke NHO, ikke Virke… ingen!
Og først tenker vi vel at dette er en egenrådig og litt uerfaren Frp-statsråd som snart nok vil få hvisket noen kloke råd i øret av statsministeren.
Men så går altså Erna Solberg på talerstolen hos YS og sier at det er akkurat slik det skal være! At partene i arbeidslivet ikke skal spille noen annen rolle enn å være høringsinstanser for den politikken som uansett vil bli gjennomført!
Og da, kjære venner, da er Erna Solberg farlig nær å legge hele trepartssamarbeidet dødt. Og i så fall er den norske modellen mer eller mindre historie!
Men la meg si én ting: Vi kommer ikke til å gi opp den norske modellen. Vi kommer ikke til å gi opp trepartssamarbeidet.
Vi kommer ikke til å la være å være en konstruktiv partner for regjeringen og for arbeidsgiverne.
Det ligger i ryggmargen at vi vil bidra konstruktivt til den norske samfunnsutviklingen – uansett hvem som styrer.
Og uansett hva regjeringen legger opp til, vil vi forsøke å opprettholde et konstruktivt samarbeid med arbeidsgiverne.
I privat sektor er dette som regel enkelt. Vi og NHO snakker med hverandre også uten myndighetene. Ute på den enkelte bedrift samarbeider ledelse og tillitsvalgte.
I offentlig sektor, og ikke minst i staten, vet dere like godt som meg at ting kan være litt tyngre. Fordi våre politikere ofte har en tendens til å vedta reformer som tres nedover hodet på de som skal sette reformene ut i livet.
Helt siden Hermansen-utvalget la fram sin NOU om En bedre organisert stat har markedsorienterte prinsipper for styring og organisering av offentlig sektor bredt om seg. Det er grunn til å spørre seg om denne trenden vil forsterkes med den nye regjeringen.
Noe av det første den regjeringen gjorde, var jo å sette ned den såkalte Produktivitetskommisjonen – for øvrig uten at partene ble invitert med.
Hva som vil komme ut av den kommisjonen vet vi jo ikke, men det er grunn til å tro at regjeringen håper på samme svar som den danske produktivitetskommisjonen ga: Privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, og ytterligere markedstilpassing etter en New Public Management-modell.
Det betyr mer måling og veiing. Det betyr mindre tillit til profesjonalitet, faglighet og selvstendighet for de ansatte.
Men hvordan måler du effektiviteten og produktiviteten i offentlig sektor? En NAV-bruker er jo ikke den neste lik. Et utredningsprosjekts kvalitet handler ikke om hvor effektivt det ble foretatt, men hvor gode anbefalingene er.
I store deler av privat sektor har effektivitetsanalyser, som LEAN, absolutt noe for seg, fordi de kan belyse hvordan man kan produsere raskere, med høyere kvalitet og med mindre belastning for de ansatte.
Men i offentlig sektor er slike modeller ganske meningsløse.
Nyliberale styringstrendene er, sammen med privatisering og bruk av vikarbyråer og midlertidige ansettelser, krutt under velferden til de ansatte i offentlig sektor. Vi vil slåss imot!
Godtfolk,
Saken som har fått det til å gå ei kule varmt i sommer, er regjeringens forslag til en såkalt "forsiktig oppmykning" av Arbeidsmiljøloven.
Det mest dramatiske forslaget her knytter seg til økt adgang til bruk av midlertidige tilsettinger.
Nå skal jeg ikke foredra her i det vide og det brede om hvilke negative konsekvenser det har å være midlertidig ansatt – det har dere nok kunnskap om i denne salen.
Men jeg merker meg at politikere på høyre fløy hevder at de bare ønsker å harmonisere bestemmelsene om midlertidige i statlig og privat og kommunal sektor.
Da er det viktig at vi slår klart og tydelig fast følgende: Midlertidige ansettelser uten midlertidig behov er ikke tillatt – verken etter Arbeidsmiljøloven eller Tjenestemannsloven!
At mange ledere i staten misbruker bestemmelsene, og ansetter midlertidig ulovlig, forandrer ikke på dette.
Og dernest må vi spørre høyrepartiene: Ja, men hvis de mener lovbestemmelsene er så ulike, og de vil harmonisere – hvorfor går de ikke andre veien?
Hvorfor skal Venstre be for sin syke mor – akademikerne – og be om likebehandling. Ikke ved at den syke mor får bedre beskyttelse, men ved at alle andre får dårligere?
Veien å gå må jo være å bekjempe ulovlig midlertidighet i staten – ikke å gjøre problemet lovlig!
Kjære venner,
Forslagene til endringer i Arbeidsmiljøloven er et angrep på hele det organiserte arbeidsliv.
Det er det første skrittet mot et løsarbeidersamfunn der ingen har noen fast, stabil, langvarig jobbtilknytning som gjør at de også er naturlige kandidater for fagorganisering.
Det vil torpedere tillitsvalgtes arbeid ute på arbeidsplassene, og det vil svekke den enkelte arbeidstakers posisjon overfor arbeidsgiverne.
Derfor setter vi nå alle våre krefter inn på å stanse forslagene.
Og derfor har vi sagt at vi vil bringe denne kampen både inn i kommunevalgkampen neste år og stortingsvalgkampen 2017.
Nylig gjennomførte LO en velgerundersøkelse. Annenhver velger mener at arbeidstakernes rettigheter blir dårligere ivaretatt med en Høyre-Frp-regjering enn med de rødgrønne!
Regjeringspartiene skal merke at å utfordre arbeidstakernes rettigheter vil koste dem valgseieren i 2017, slik det kostet dem valgseieren i 2005 – sist de rørte Arbeidsmiljøloven!
Og merk dere dette, folkens: Høyre og Frp vil gjerne få det til å se ut som om dette er en kamp mellom dem selv på den ene siden og LO og Arbeiderpartiet på den andre. Men LO står side ved side med YS og Unio i kampen mot løsarbeidersamfunnet.
Det er en samlet arbeidstakerside som sier nei til forslagene fra Robert Eriksson og regjeringen!
Kamerater,
For noen uker siden la den samme regjeringen fram det mest usosiale statsbudsjettet vi har sett på mange, mange år.
Massive skattelettelser til de aller rikeste. Skattelettelser som Høyre og Frp sier skal være "vekstfremmende", men som knapt én fagøkonom mener vil styrke vekstkraften i Norge.
På den andre siden: Store kutt til de som har det vanskeligst fra før. Kuttene i barnetillegget for de uføre er vel det verste eksemplet.
La det være sagt med én gang: LO støtter opp om den såkalte arbeidslinja. Vi mener det er avgjørende å skape et samfunn der alle som har forutsetninger for det skal få muligheten til å realisere seg selv, og til å bidra til samfunnet.
Det skal lønne seg å jobbe. Men det blir meningsløst å si at det skal lønne seg å jobbe for dem som faktisk ikke kan finne seg en jobb. Fordi de er for sjuke, eller fordi arbeidsgiverne ikke vil ha dem.
Da må vi begynne med å skape et inkluderende arbeidsliv.
Kjære venner,
Mye av det vi ser i statsbudsjettet er stygge saker.
Men det verste ligger likevel foran oss – det tror jeg er sikkert.
Høyrepartiene har bare ladet kanonene. I de tre årene fram mot 2017 vil de til å gå løs på velferdsstatens grunnsteiner én etter én. De vil gjøre alt de tror de kan slippe unna med.
Vår jobb er å forsikre dem om at de ikke vil slippe unna med særlig mye.
Høyres ambisjon er – som Linda Hofstad Helleland sa det – å klemme så mye tannpasta ut av tuben at det blir umulig for Arbeiderpartiet å dytte den inn igjen etter stortingsvalget.
Vår jobb er å synliggjøre politikken deres, og sørge for at de i hvert fall mister grepet om tuben i 2017.
Vi kan forvente oss mye på kutt til de svakeste og pengegaver til de rikeste.
Men vi kan ikke minst forvente oss mer på privatisering og konkurranseutsetting, salg av statlige virksomheter, kutt i pressestøtten som kan utslette tradisjonsrike aviser for alltid og ødelegge mediemangfoldet, kutt i lisensinngangen til NRK og i NRKs handlingsrom som vil svekke dem i mange år framover.
Vi har allerede vært vitne til en bråstopp i likestillingsarbeidet – ikke minst ved angrepet på pappapermen.
Jeg er alvorlig bekymret for hvordan arbeidet for likelønn og mot ufrivillig deltid skal gå under denne regjeringen.
Men la meg minne om dette: Høyre, Frp Venstre og KrF skal også gå til valg. Og om regjeringspartiene har innstilt seg på å overlate regjeringsmakten i 2017 – slik Linda Helleland tydeligvis har – så skal de alle forsøke å gjøre et brukbart valg.
Vi så i reservasjonsrettsaken hvordan de måtte bøye av for en folkelig opinion, og vi tvang dem i kne om sykelønna nå i høst.
Og én ting er sikkert: Høyrepartiene har forregnet seg hvis de tror at velgerne ønsket en massiv høyredreining i Norge.
Før valget i 2013 solgte de seg inn som sosialdemokrater med litt nye ideer, litt bedre løsninger og litt andre ansikter.
I 2017 vil mange se at ideene var gamle og løsningene dårlige Men det er vår jobb å synliggjøre akkurat det.
Og med det, kjære venner, takker jeg for meg.
Godt landsmøte!
